Julegrytene varmer hele året

Frelsesarmeens julegryter er pakket ned for sesongen, men takket være stort lokalt engasjement, kan pengene kokes suppe på hele året. Det er i folks hverdag Frelsesarmeen i Arendal først og fremst utgjør en forskjell.

 

(Oktober)

– Det står kø på utsiden nå.

Diakon i Arendal korps (menighet), Kjell Arne Nordbø, tar et siste overblikk over lokalet. Alt er på plass, kollegaene gir klarsignal, dørene kan åpnes. Det er ikke konsert eller noe annet stjernespekket som får folkene på fortauet til å være ute i god tid.

Det er matutdeling. Servering av kaffe, vafler og sosialt fellesskap. En vanlig tirsdag i oktober.

– Det kan være opp til 40 personer innom hver uke. Etter finanskrisen økte tallet, nå har det stabilisert seg igjen, sier Nordbø.

I køen står unge mødre, rusmiddelavhengige og innvandrere. Hver tirsdag er det kafé, en gang i måneden deles det ut matposer.

– Grunnen til at vi bare deler ut én gang i måneden, er at folk ikke bare skal komme til Frelsesarmeen og få alt. Der tar vi en litt oppdragende rolle, sier Nordbø.

I tillegg er det dyrt. Frelsesarmeen i Arendal bruker 25 000 kroner i måneden for å kunne fylle matposene, i tillegg til varer de får fra Kiwi. De 25 000 kommer stort sett fra julegryta, som takket være stor giverglede i desember, sikrer at Frelsesarmeen kan drive sosialt og diakonalt arbeid i året som kommer.

– Men det er klart, litt fleksible er vi jo, medgir Nordbø.

– Noen ganger er mennesker i mer akutt nød. Jeg har vært hjemme hos folk lille julaften, jeg, som verken hadde råd til julemat eller juletre. Slik vil vi ikke at noen skal ha det.

 

Vanskelige livssituasjoner

En kasse med varer som snart går ut på dato, blir raskt tømt når dørene åpnes. Det betyr litt ekstra på bordet, i tillegg til matposen.

Baran Shiraz og Sanaz Kiamanesh fra Iran og Mimiza Kulludra fra Kosovo har funnet plass rundt et bord. De er en del av det økende tallet innvandrere og flyktninger som besøker kafeen.

– Det betyr mye å få komme hit. Det er lett å bli ensom i et nytt land, sier Baran – på godt norsk.

Hun kom alene til Norge. De har alle familier igjen i hjemlandet, noen av dem mistet alt da de dro, også sine egne barn. På Frelsesarmeens kafé er de ikke redde for å la tårene renne.

– Vi har alle vanskelige livssituasjoner, og kan dermed forstå hverandre, sier damene.

Det sosiale fellesskapet betyr like mye som matposen de får, begge deler dekker grunnleggende behov. Selv om noen av damene har god utdannelse og gjerne vil bidra i samfunnet, er det ikke så lett å få fast jobb i Norge. Dermed blir inntekten lav.

– Men Frelsesarmeen hjelper oss. Jeg har også fått være med på familieleir, sier Sanaz om tiltaket Frelsesarmeen arrangerer om sommeren for vanskeligstilte familier – også takket være penger fra julegryta.

Flere av innvandrerne har en kristen tro, og samlingene på kafeen gir derfor ekstra styrke.

– Vi ber om å få det bedre, vi ber om håp. Det er en styrke for troen å komme hit, sier Baran før korpsleder i Arendal, major Steinar Halnes, har formiddagens andakt og ber for de fremmøtte. Slik blir Frelsesarmeens visjon om å gi suppe, såpe og frelse – å møte menneskers fysiske, psykiske, sosiale og åndelige behov – oppfylt.

torill.helene.landaasen(a)frelsesarmeen.no

Dette er et utdrag av en artikkel i Krigsropet nr 6 2012, du finner flere smakebiter her. Liker du magasin bedre på papir? Fyller du ut dette skjemaet sender vi deg et gratis prøvenummer i posten. Du kan også gi prøvenummeret til en venn.