Inn til det innerste

Beate Lech, frontfigur i jazzgruppa Beady Belle, har åpnet barndommens salmedør på vidt gap. Hun har blandet gamle folketoner med nyskrevne tekster, ført i pennen av fem kvinner.

– Det satt langt inne å lage salmeplate.
Vokalist Beate Lech har trimmet Beady Belle-krøllene vekk fra sidene. Tatt på seg rustrød kjole, grangrønn neglelakk og selskinnsko. Valgt vekk fargesprakende blader på platecoveret til fordel for brune stammer og greiner, fordi dette jordnære, i likhet med salmene, «setter perspektiv på livet». Hun har hanket inn bassist Georg Riedel fra albumet Jazz på svenska fra 1964. Spilt inn og utgitt salmeplata Min song og hjarteskatt på Kirkelig Kulturverksted. Anmelderne har ikke spart på god-
ordene, og Spellemannskomiteen har gitt henne nominasjon i kategorien viser.  
– Salmeplata er egentlig et prosjekt som har sittet inne hele livet mitt. Det begynte på et vis før jeg visste om det, for morfar var organist i ei lita bygdekirke. Alle hans seks barn vokste opp på kirkebenken hver søndag og jeg lærte salmene av min mor.
Teksten i platecoveret innleder reisen tilbake til barndommen.
«Fingrane til morfar
dansa leikent over tangentane.
Han trødde fast og jamnt på pedalane.
Pusta liv i instrumentet.
Trøorgelet spreidde sin vemodig muntre klang rundt i stova.
Eg sat med dokka mi på det mjuke vegg-til-vegg-teppet og kjente meg heime.
– Slik starta denne kjærleiken.»

Fra mormors arkiv

Det var ikke bare morfaren som inspirerte Beate da hun vokste opp. Mormoren, Borghild Slettevoll, skrev dikt. Da hun var 68 år fikk hun slag og mistet alt språk, både skriftlig og muntlig. Det satte en stopper for den kunstneriske utfoldelsen hennes. Hun kjempet seg tilbake til livet ved hjelp av ordene hun hadde mistet.
– Hun kjøpte seg en datamaskin og skrev dikt med en finger, sier Beate og trykker i løse lufta.
– Diktene hun skrev da fikk en ny dimensjon, de ble mer religiøse og handlet mer om lyset. For mormor hadde jo smakt på det store mørket i slaget hun fikk.
Borghild Slettevoll visste ikke at diktene hennes skulle få et liv etter hennes. For seks-syv år siden oppdaget Beate at rytmen i noen av dem passet til gamle folketoner.  
– Plutselig fikk salmene en ny dimensjon, de fikk noe mykt og kvinnelig over seg. Det var en befrielse å synge de høyverdige ordene hun bruker, som halleluja!
Stemmen snakker i dur, selv om salmen «Takk og lov for kjærleiksstunder» går i moll.
– De høyverdige ordene bruker vi ikke så ofte i hverdagen, men de er veldig gode å si. De gir en ultimat glede.
En idé begynte å vokse fram, Beate ville lage ei salmeplate med helt nye tekster skrevet av kvinner.  
– Det er jo stort sett menn sin måte å snakke med Gud på som vi har fått synge, siden det nesten uten unntak kun er mannlige salmediktere i salmeboka. Kvinnene holdt kanskje på med andre oppgaver på den tida, men det var nok mange som hadde ideene og tankene.
Beate tror at kvinner har en annen måte å forholde seg til tro på, som salmetekstene kan ha godt av å ta del i.
– Kvinner skriver kanskje litt mykere og mer omsorgsfullt. Men det er ikke sånn at alt var dårlig før, ler hun.
Beate ba lyrikerne Marit Kaldhol, Hilde Myklebust og Bente Bratlund om å skrive ny tekst til salmemelodier hun er glad i. I tillegg forfattet Beate en tekst selv, og ba familiemedlemmer om lov til å bruke fire av mormorens tekster. En av tekstene fra mormoren bærer tittelen «Allheims far», og er gjennomsyret av temaet nåde.
– Nåde er jo virkelig kjernen i kristendommen. Det er stort. Det er tilgivelse, sier Beate og kjenner på det.
– Jeg vet nesten ikke hva jeg skal tenke om det. Det skal i alle fall ikke være noen hvilepute synes jeg, at man gjør hva man vil fordi man kan be om tilgivelse etterpå.

 

Dette er et utdrag av en artikkel i Krigsropet nr 9, 2012, du finner flere smakebiter her. Liker du magasin bedre på papir? Fyller du ut dette skjemaet sender vi deg et gratis prøvenummer i posten. Du kan også gi prøvenummeret til en venn.