Avhengighetserklæringen

– Vi strever etter selvstendighet, men vi er skapt til avhengighet, sier Magne Lunde. Han er blind og har lært å sette pris på å være avhengig av hjelp.

 

«En gutt pakker opp en pakke …», lyder det fra pc-en. Magne Lunde hører på synstolkningen av filmen Knerten i knipe. Synstolking av filmer på dvd er en av tjenestene som firmaet hans, MediaLT, leverer.

– Vi legger på egne lydspor på dvd-ene som forteller hva som skjer på filmen. Slik kan synshemmede få med seg mer av innholdet og bedre mulighet til de samme opplevelsene som seende. Utfordringen er ofte å legge den på et sted der den ikke forstyrrer den egentlige lyden, forklarer han.

Magne Lunde ruller kontorstolen fra skrivebordet, snur den nitti grader og vender seg mot gjesten. Han forteller at han ble blind da han var 24 år, og at han og en kamerat startet IKT-firmaet MediaLT elleve år senere. Gründeren ser ikke, men kommuniserer likevel med blikket. Det venstre øyet er taust, mens det høyre forteller med skiftende glans og intensitet. Akkurat nå lyser det av optimisme og kamplyst.

– Nedsatt funksjonsevne betyr ikke manglende muligheter, men det betyr kanskje andre veier til målet, annonserer han.

23 år senere har Magne gått opp et nett av veier.

 

Sorg

Magne og Lise hadde vært gift i to måneder, og så vidt startet på en forsinket bryllupsreise, da de kolliderte på E6 ved Vestby i Akershus. Magne ble flydd til Ullevål, operert og overvåket i flere uker.

Da han våknet opp etter den første operasjonen, var det oppmuntrende å forstå hvor glade familie og venner var.

– Men jeg var ikke helt der, sier han.

For Magne kunne verken se eller snakke, og knapt bevege seg. Hodet var smadret og forstørret, og følelsene var en grøt av fortvilelse og usikkerhet.

Nå får begge øynene hans samme uttrykk; matte, avventende og med lav puls.

– Men da jeg fikk beskjed om at jeg ville være blind resten av livet, begynte virkelig alvoret å synke innover meg. Da følte jeg på mange måter at jeg hadde gjort mitt i livet. Jeg så ikke mange muligheter, sier Magne.

Den friske og den uføre hånda hviler utstrakte på lårene hans, side om side, som om de venter på å dra hverandre i gang.

47-åringen forteller at han tapte plassen på fotballaget. Han hadde mistet den kroppen som lystret ham på løpeturer, han måtte sette studiene på vent, arkivere sertifikatet og så mye, mye mer.

– Jeg opplevde en fryktelig sorg over alt jeg hadde tapt, sammenfatter han stille.

Etter et langt opphold på Ullevål fikk Magne opptrening på Sunnaas sykehus. Han er glad for at han også begynte å skimte håp mens han var på et sted med godt helsepersonell.

– Håpet kom av tre ting, sier 47-åringen.

Han samler hendene i fanget, gir seg selv et nikk som startsignal og forteller at det kristne livssynet hans var årsak nummer én.

– Jeg vet jeg må leve med mange ubesvarte spørsmål, men jeg har klart å holde fast på at Gud er god. Samtidig er det viktig å holde fast ved at Gud er i en annen virkelighet, en annen dimensjon, enn oss. Guds vilje er gåtefull.

Bibelen sier Herrens tanker ikke er våre tanker, minner han om.

Han legger underarmene på arm-lenene på kontorstolen, lyser opp i det høyre øyet og retter nakken.

– Gud har ikke noe forklaringsproblem overfor oss. Det er vi som har et forståelsesproblem, sier han.

Likevel holder han på at Gud forstår sorgen hans.

– Da jeg var syk, betydde det mye for meg at jeg visste jeg alltid hadde noen å henvende meg til. Det kan høres svulstig og slitt ut å si at Jesus er den beste vennen min, men for meg gir det mening. Jesus er så mye større enn meg, men samtidig har han vist at han har kommet oss mennesker i møte. Fordi jeg vet hvordan han har vist solidaritet med meg, har jeg hele tiden visst at han har vært med meg. Det har gitt meg en mening med å leve videre.

sissel.svendsen(a)frelsesarmeen.no

Dette er et utdrag fra en av artiklene i Krigsropet nr 6 2012. Du finner flere smakebiter her. På denne siden får du vite mer om tro. I Frelsesarmeens nettbutikk finner du studieheftet Hvorfor det?, som blant annet inneholder intervjuer skrevet av Krigsrop-journalist Kjell-Richard Landaasen.